MARE LIBERIUM betyr fritt hav, åpent hav. Det passer altfor fint for en Kvinne fra havet.

Joda, så begynte jeg også med dette styret. Jeg legger derimot ifra meg den lange introen og begynner å skrive, siden for øyeblikket har jeg et stort behov for å ordlegge meg. 

Kanskje burde jeg si en hel masse ting om meg selv, men egentlig tror jeg ingen andre enn de som kjenner meg godt gidder å lese det jeg skriver. Det er egentlig fint, jeg har ikke noe større behov for å sensurere alt som skjer, og akkurat nå skal jeg bare skrive. 

Jeg tenker så mye. Det dunker og slår og stikker og skraper og flyter og suser og brummer og roper. Jeg er så glad for at jeg har en havn. Kjære havn, jeg mangler adjektiv.

 Jeg har i tillegg til det mange fine lyspunkt, ett av dem fikk jeg i dag. Elise sang to sanger. Hun har en helt eksepsjonell måte å synge på. Det skjedde mye i meg når hun sang. 

And we cried and we cried. On the phone. Oh, but in my mind, you were never that all alone.

Jeg har forresten en edderkopp i handa. La oss innse den brutale sannhet, jeg ser helt grusom ut på alle bilder. Heldigvis skal jeg helle i meg tørr vin når jeg føler for det, og da skal jeg posere som en gud for Eiriks søte Nikon. Eller Canon. Eller hvadetvar.

Jeg har ikke så fryktelig mye mer å skrive. Jeg gleder meg til det er over. Jeg orker snart ikke flere timer hvor tankene mine forurenses av den flerstemte hostingen til pasientene ved Lungepost 3.

Det her ble i grunn veldig personlig. Men etter eller annet sted må det ut.