Dette er mitt innlegg nummer hundre.

For å feire gjorde jeg følgende: snakket altfor lenge med Ole i går (som jeg fikk til å glede ganske så mye), så jeg nesten besvimte når jeg la på telefonen. Så skulket jeg i dag. Men skal på skolen til debatten, så klart. Jeg drikker kaffen min med melk i. Herregud, hvorfor gjør jeg det her? Jeg så De Usynlige med Nora i går. Fin.

Jeg kan ikke forklare det, men jeg har så lyst til å være på toppen av et fjell. Med myk snø og tørre steiner, og tåke, så jeg ikke ser noe. Så vil jeg være i de små elvene langs veien før Østerdalen. Med den fine gyldne sanden, og det grønne vannet, og røttene som vokser utenpå,  og bjørketrærne. 

Det er antageligvis en veldig god idé at jeg reiser bort litt.

(dette ble forresten noe av det mest rotete og uforståelige jeg noen gang har skrevet.)