Jeg savner en tid da jeg

 rotet rundt i hjørner av Soho med mannen i mitt liv

 kjørte opp i regnskogen for tredje gang med pappa, fordi fotografiene alltid forsvant

 rullet rundt i det våtet gresset, lykkelig på sorg og whiskey

 aldri turte noe, fordi sjelelivet var for sårt

 malte ut i natten, fri for plikt og bekymringer

 følte at alle kunne mer enn meg i alt, og at jeg derfor konstant strebet

 pustet inn 54 grader celcius i saharasanden

 nektet å unnskylde mine brå avgjørelser og tanker

 var hemmelig betatt annenhver dag

 husket pipelukten av bestefar

 kjørte kystlinjen langs nordsjælland og følte stillheten

 klatret opp i de øverste hyllene i klesskapet med verdens beste søstre

 ennå kunne se hunden min løpe etter lam og krysse elvebredder

 

og jeg savner ikke en tid da jeg

 tenkte jeg var altfor mye og altfor lite til å være glad

 ikke visste hva jeg ville skrive

 hatet guttemagen min som jeg pådro meg da jeg var elleve

 ville være alle andre steder enn i dette rommet

 kunne ta hva som helst, bare for å ha noen, men aldri gjorde noe med det

 tenkte at de store samtalene var opp til noen andre å ta

 var redd for å være ærlig ned til bunnen

 aldri stolte på meg selv, og stolte blindt på alle andre

 trodde jeg aldri kunne glede meg til noe som kom til å skje