Jeg fikk en idé om å virkelig være glad for nuet. Men tankene mine flagrer over landegrenser og årstider og virkeligheter og inn i utopier eller kanskje virkelighetsnære profetier. Ingenting føles helt her nå, og det er dumt jeg ikke blir fornøyd av det jeg gjorde i dag, eller i går, eller dagen før. Jeg er så avhengig av en annen og det bekymrer humøret mitt. Og jeg klarer ikke slutte tenke at snart må hunden min dø. Han er jo den klokeste vennen jeg vet. Iallfall kan jeg være like enkel som de visjonsløse amerikanere når jeg leser Og solen går sin gang... Og jeg kan være flink når jeg snakker i beruset tilstand. Og jeg kan være flink til å skrive brev, om jeg bare ikke blir trist av å gjøre det. 

Kan noen ta meg ut av dette huset, vær så snill?

(Gustave Caillebotte)

Til dere (hittil) åtte som fortalte meg om redslene deres: Tusen takk.