Jeg er sikker på at det skjer noe som jeg finner for godt å skrive her. Jeg har bare (pga. av selvopptatthet eller ønsker om å endre noe) så inderlig lyst til at jeg skriver noe, altså noe ordentlig (ikke mesteparten av det jeg skriver) og så leser noen det og tenker: jeg skal se på isen mellom brostenene jeg også, fordi det er visst vann som flyter under og det er fint (?).
Men det skjer jo bare ikke. Ingenting skjer. Dessuten er det denne individualismen som spiser litt på meg. Jeg satt og drakk kaffe på antikvariatet over elva med Annika og hun sa hun ikke helt greide å føle noen likhet og tilhørighet til alle menneskene for øyeblikket. Slik er alle mennesker av og til.
Men i dag så tenker jeg ikke akkurat det, men jeg tenker at det som er spesielt for meg er i de fleste tilfeller ingen andres sitt. Det var vel derfor jeg ikke orket skrive kvasiseriøst på dette nettstedet lenger, fordi uansett hvor mye fint som foregikk i mitt hode, så var det helt andre ting som skjedde i andres hoder og jeg fikk jo nesten aldri høre om det.
Men jeg tenkte jeg skulle forklare noen få ting som jeg tenker på og som er spesielle.
For eksempel må jeg nå alltid vente til hendene mine blir varme av seg selv fordi maven til Stian er et helt annet sted enn jeg er, og han pleier å la meg varme hendene mine på maven sin. Som dessuten er veldig varm.
Jeg kunne sovet mer eller mindre hele døgnet nå. Jeg har ikke lyst til å stå opp og jeg har ikke lyst til å gjøre noe. Jeg kunne ønske jeg ble dratt ut av sengen min i stedet for at det er forventet at jeg ikke bare skal dra meg selv men også ganske mange andre.
Jeg har begynt å legge ansiktet inntil ting og gi dem en personlighet. Tapetet på veggen inne på rommet mitt er forresten en av de jeg trives best med av tingene i huset og det er sikkert en av grunnene til at jeg ikke gjør noe.
Ole Thomas skylder meg en telefonsamtale som jeg trenger sånn og som jeg aldri får.
Aller helst vil jeg bare at alt skal gå over. Jeg gidder ikke slutte å klage mer over det. Jeg savner kjæresten min sånn at jeg ikke orker noen ting. Det er ikke meningen at det skal være slik. Kan du ikke bare komme hjem nå? Alt er så trykkende stille.
Jeg kan komme opp en dag i uken så kan vi snakke sånn kjempemye og bli så oppslukt at vi ikke klarer å si hadet.
SvarSlett♥
Du er så fantastisk flink til å skrive, ikke slutt med det. Kaffekoppen og hjørnet på dynen er mine favoritting for øyeblikket, men hunden min kjenner meg bedre enn noe annet. Jeg håper hendene dine snart vil være varme igjen.
SvarSlettmaren <3 ikke slutt da, fortsett akkurat sånn. værsåsnill.
SvarSlettAngående ''Jeg kunne ønske jeg ble dratt ut av sengen min''
SvarSlettSelvdisiplin = Å tvinge seg selv til å gjøre aktiviteter man ikke liker. Det trenges øving og atter øving. Altså, ingen snarvei. I begynnelsen blir det meget kjedelig, men etter hvert blir man avhengig av de samme rutinene/aktivitetene man i utgangspunktet hatet å utføre. Picasso hadde studio i byen slik at ha kunne dra på ''jobb'' som alle andre samme tid (les: presis) hverdag om morgen, og komme hjem etter en hard arbeidsdag slik at han kunne føle seg ''den indre feedback'' som trenges for å føle seg dugelig. Kunstnere har det lett for å bli totalt oppslukt med arbeid og dermed overarbeide en periode , og bli ''arbeidsløs'' i mange dager. For å inngå dette, valgte Picasso nevnte løsningen på problemet sitt. Det samme gjør Håkon Bleken.(programm om ham på NRK.no)
Per Olov Enquist forteller i selvbiografien ''Et annet liv'' at det ikke lar seg skrive noe meningsfylt etter alkoholinntak, til og med et lite glass med rød vin (bokprogramm om ham på NRK.no).
Så, bestem deg for å tvinge deg til å gjøre aktiviteter du misliker. Resten vil komme etter hvert med tiden.
Yes! You can :)
Tror jeg klarer å finne ut av dette selv, men ellers mange takk. Jeg vil leve under lyst, ikke tvang. Og dette er forresten ikke et enormt problem for meg, iallfall ikke i mitt hode.
SvarSlettForøvrig skrives program med èn -m.
oppdater kjære deg <<3
SvarSlett